Bindende tilsagn i konkurransesaker – forordning 1 art. 9 og relevansen for konkurranseloven
Denne fremstillingen tar for seg den formaliserte forliksadgangen (tilsagn), i EU- og EØS-konkurranseretten, jf. forordning 1 art. 9. Formålet med fremstillingen er særlig å vurdere om det er grunn til å innføre en liknende hjemmel i norsk rett. Iht. forordning 1 art. 9 kan Kommisjonen akseptere tilsagn fra foretak under etterforskning for brudd på konkurransereglene, og ved vedtak gjøre disse bindende for foretakene. Et slikt vedtak avslutter saken, og vil ikke innebære at det tas stilling til om konkurransereglene har vært overtrådt i den konkrete saken. Denne kompetansen ble innført gjennom forordning 1/2003, som har vært gjeldende siden 1. mai 2004.
Innledningsvis redegjøres det først for bakgrunnen for art. 9, samt for bruken av bestemmelsen etter at den ble innført i 2004. Etter dette gjennomgås art. 9-kompetansen nærmere, herunder spørsmål om domstolsprøving, rettsvirkninger og håndhevelse av slike vedtak. Videre foretas det en bred vurdering av art. 9-kompetansen; både mht. om hjemmelen kan sies å utvide kompetansen utover art. 7, og ut fra prosessøkonomiske og andre hensyn. Endelig vurderes kort spørsmålet om uformelle forlik fremdeles kan spille en rolle ved siden av den formaliserte tilsagnsprosedyren. Deretter vendes perspektivet til norsk rett, der særlig adgangen til uformelle forlik og begrensninger i slike vurderes. Endelig vurderes hensiktsmessigheten av å innføre en tilsvarende hjemmel i den norske konkurranseloven.
Fremstillingen av art. 9 er for enkelthets skyld skrevet i et rent EU-perspektiv, uten at EØS-avtalens bestemmelser eller institusjoner er referert løpende. Regelverket er imidlertid sammenfallende under EØS-avtalen, og fremstillingen dekker derfor også ESAs kompetanse etter ODA protokoll 4. Der EØS-avtalen reiser særskilte spørsmål, vurderes disse separat.