Innleie av sykepleiervikarer - Adopteringen og håndteringen av en ny bemanningsoppskrift i sykehus

En lovendring med virkning fra 1. januar 2001 gjorde det mulig å leie ut helsepersonell i Norge. Det generelle forbudet mot utleie av arbeidskraft ble da fjernet og erstattet med regler vedrørende innleie av arbeidskraft. Siden den tid har vikarbyråer tjent millioner på sykehusenes rekrutteringsproblemer. Det er behov for å utvikle vitenskapelig kunnskap om det nye fenomenet som utleie, og innleie, av helsepersonell i norsk helsevesen representerer. Hvordan har eksempelvis vikarinnleie etablert seg ved sykehusene, og hvordan står denne ordningen i forhold til bruk av faste og midlertidige ansettelser, samt andre tradisjonelle bemanningsløsninger? Er innleie av sykepleiervikarer i ferd med å bli en stabil bemanningsløsning med høy grad av legitimitet, eller er denne ordningen snarere et forbigående fenomen?

Dette paperet tar utgangspunkt i en pågående kvalitativ casestudie av innleie av sykepleievikarer ved et norsk sykehus som både har tilrettelagt for vikarinnleie av sykepleiervikarer fra eksterne vikarbyråer og vikarinnleie fra sykehusets interne vikartjeneste. Sykehuset følges over en periode på 3 år (2002-2005). Studien omhandler de interne prosesser som utløses og folder seg ut over tid når en organisasjonsoppskrift adopteres og håndteres av en organisasjon. Den overordnete målsettingen er å belyse de adopterings- og håndteringsprosesser som finner sted ved et sykehus som har adoptert vikarinnleiekonseptet på sykepleiesiden. Det legges særlig vekt på å beskrive og forklare hvordan og hvorfor sykehuset har adoptert konseptet, og å undersøke hvordan sykehuset har håndtert (organisert og videreutviklet), vikarinnleie som bemanningsløsning.

Studien viser hvordan vikarinnleie i ulik grad er blitt institusjonalisert i sykehusorganisasjonen. Mens noen avdelinger raskt har tatt i bruk innleie av sykepleievikarer fra eksterne vikarbyrå og/eller fra sykehusets interne vikartjeneste, har andre avdelinger i mer eller mindre grad basert seg på allerede eksisterende bemanningsløsninger. I paperet diskuteres aktuelle forklaringer på disse forskjellene mellom avdelingene og mellom avdelingsledelsens ulike holdninger til innleie av sykepleiervikarer. Flere teoretiske perspektiver er aktuelle, hvor det i størst grad legges vekt på teorier og antagelser forankret i et sosiologisk institusjonelt paradigme. En ny-institusjonell referanseramme tillegges særlig forklaringsverdi.