Helsepolitikk og individuelt ansvar

Folk gjør ulike valg i livet og mange av disse valgene påvirker deres helse og sannsynligheten for at de trenger medisinsk behandling. Kostnader ved behandling av såkalte livsstilsykdommer utgjør en stadig større andel av samlede helseutgifter. Verdens helseorganisasjon har anslått at “in the developed countries of North America, Europe and the Asian Pacific, at least one-third of all disease burden is attributable to these five risk factors: tobacco, alcohol, blood pressure, cholesterol and obesity” (WHO 2002; 163). Samtidig er det i media et økende fokus på betydningen av trening og kosthold for egen helse. I lys av dette er det naturlig å spørre i hvilken grad helsevesenet bør holde folk ansvarlige for sine egne valg. Bør folks adferd, og graden av ansvarlighet, påvirke hvor mye de betaler for behandling eller hvilken type behandling de får? Det har vært en utpreget skepsis til å introdusere individuelt ansvar som en faktor i helsepolitikken. Tradisjonelle kriterier for prioritering i helsevesenet fokuserer på pasientenes helsetilstand og på forventet helsegevinst ved behandling. Hvorfor pasienten er syk, og spesielt i hvilken grad pasienten selv er ansvarlig for sin helsetilstand, blir sjelden brukt som et kriterium når ressurser eller kostnader skal fordeles. Det er gode grunner for en slik skepsis.

Målet med denne artikkelen er imidlertid å argumentere for at mange av innvendingene som har blitt reist mot å introdusere individuelt ansvar i helsepolitikken har vært rettet mot en feilaktig fortolkning av hva det innebærer å holde folk ansvarlig. Artikkelen viser at en av de dominerende tradisjonene innen moderne normative teori, liberal egalitær rettferdighetsteori, gir en fortolkning av hva det vil si å holde individer ansvarlige for sine valg som unngår de fleste av de tradisjonelle innvendingene.