Evaluering av Kompetanseutviklingsprogrammet - Underveisrapport 2005
Type/nr
A55/05
Skrevet av
Erik Døving (SNF), Odd Bjørn Ure (Fafo), Anita Tobiassen (SNF) og Monica Lund (Fafo)
Dette notatet er femte underveisrapport fra evalueringen av Kompetanseutviklingsprogrammet (KUP). Programmets satset i 2003 på spredning og institusjonalisering, og fikk i 2005 i oppdrag å gjennomføre prøveprosjekter for utvikling av modeller for finansiering av livsopphold under etter- og videreutdanning.
Vi har gjort en nærmere undersøkelse av programmets spredningsstrategi. Vår første konklusjon er at KUPs spredningsstrategi har bidratt til å involvere virksomheter i prosjektene, men har mobilisert få nye prosjektpartnere. Vår andre konklusjon er at informasjons- og spredningsarbeidet, som programsekretariatet har ansvar for, bør målrettes og opprustes. For det tredje kan målsettingen om å bruke arbeidsplassen som læringsarena styrkes gjennom bedre dokumentasjon og pedagogisk tilrettelegging av opplæringen.
Vi har også sett nærmere på internasjonale erfaringer og tidligere forskning på finansieringsordninger rettet inn mot å motivere voksne til opplæring. Vårt hovedinntrykk er at formål, rammer og kriterier for disse forsøkene samsvarer godt med de anbefalingene vi kan avlede av forskningslitteraturen på området. Samtidig er det en klar utfordring for slike ordninger er at en lett kan ende opp med å støtte opplæring som uansett ville blitt gjennomført. Finansieringsordninger bør være gjennomtenkt og velprøvde under norske forhold før de innføres generelt, og forsøk i liten skala tillater prøving og feiling til relativt små kostnader. Prøveprosjektene igangsatt av KUP gjør det mulig å frembringe noe av det kunnskapsgrunnlaget vi mangler.
Vi har gjort en nærmere undersøkelse av programmets spredningsstrategi. Vår første konklusjon er at KUPs spredningsstrategi har bidratt til å involvere virksomheter i prosjektene, men har mobilisert få nye prosjektpartnere. Vår andre konklusjon er at informasjons- og spredningsarbeidet, som programsekretariatet har ansvar for, bør målrettes og opprustes. For det tredje kan målsettingen om å bruke arbeidsplassen som læringsarena styrkes gjennom bedre dokumentasjon og pedagogisk tilrettelegging av opplæringen.
Vi har også sett nærmere på internasjonale erfaringer og tidligere forskning på finansieringsordninger rettet inn mot å motivere voksne til opplæring. Vårt hovedinntrykk er at formål, rammer og kriterier for disse forsøkene samsvarer godt med de anbefalingene vi kan avlede av forskningslitteraturen på området. Samtidig er det en klar utfordring for slike ordninger er at en lett kan ende opp med å støtte opplæring som uansett ville blitt gjennomført. Finansieringsordninger bør være gjennomtenkt og velprøvde under norske forhold før de innføres generelt, og forsøk i liten skala tillater prøving og feiling til relativt små kostnader. Prøveprosjektene igangsatt av KUP gjør det mulig å frembringe noe av det kunnskapsgrunnlaget vi mangler.
Språk
Skrevet på norsk