Finanspolitisk regelstyring: Mindre fleksibilitet - bedre resultater?

Normativ teori for optimal finanspolitikk tilsier at skatteratene bør utjevnes over tid. Egenskaper ved de politiske budsjettprosessene skaper imidlertid en tendens til offentlig formuestæring eller gjeldsakkumulasjon som vanskeliggjør ambisjonen om skatteutjevning. Dette er spesielt kritisk i norsk økonomi siden den utbredte oppfatningen om stor statlig rikdom står i kontrast til et reelt langsiktig innstrammingsbehov. En implikasjon av dette er at myndighetene bør legge opp til institusjonelle ordninger i form av (fleksible) regler som i en viss grad låser politikernes handlefrihet. Handlingsregelen er et bidrag i dette henseende. Det argumenteres for at handlingsregelen har gitt en mer disiplinert finanspolitikk i senere år enn det som ellers ville vært tilfelle. I årene som kommer vil norsk finanspolitikk fortsatt være avhengig av en budsjettregel i form av enten handlingsregelen slik vi kjenner den eller en videreutvikling slik som antydet av Pensjonskommisjonen. Engelsk tittel og sammendrag: Fiscal policy rules: Less flexibility - better results? Normative theory for fiscal policy concludes that tax rates should be smoothed over time. The characteristics of the political processes that lead to the actual fiscal policy decisions do, however, imply a bias towards debt accumulation (or deterioration of wealth) and in turn higher future tax rates. This seems to be a crucial problem in the Norwegian economy because the widespread impression of a wealthy public sector contrasts the real long run need for a fiscal tightening. One implication of this problem is that an institutional framework based on (flexible) rules that restrict politicians’ freedom of manoeuvre is needed. In this respect the semi official fiscal policy rule called “handlingsregelen” is a valuable contribution