Organisering av transmisjonsfunksjonen

Problemstillinger omkring organisering av transmisjonsnett i et markeds-basert kraftsystem er på den internasjonale dagsorden. Dette notatet tar for seg den debatten som har pågått rundt oppsplitting av transmisjonsfunksjo-nen i en systemoperatørdel (ISO) og en netteierdel (TO). Vi er opptatt av om det finnes realøkonomiske grunner for oppdeling av transmisjonsfunksjo-nen i en ISO og en TO. Fokus i dette notatet er på investeringsspørsmål og hovedspørmål som blir stilt er: Hvilke effektivitetsimplikasjoner for in-vesteringer har det at man velger integrert eller delt løsning? Notatet tar i bruk nyere kontraktsteori, nærmere bestemt bilateral monopolteori, for å belyse problemstillingen. Ved valg av organiseringsmodell for Statnett er det viktig å finne en or-ganisasjonsmodell som sikrer at investeringsbeslutninger på en best mulig måte tar hensyn til alle de implikasjoner investeringer har. Ideelt sett skulle man ønske at beslutningstaker tar inn over seg virkningene knyttet til både intern og ekstern effektivitet. Eksempler på virkninger som har betydning for intern effektivitet er tapskostnadene i nettet, kostnader knyttet til systemt-jenester, vedlikeholdskostnader, flaskehalshåndteringer og kostnader knyttet til ikke levert energi, mens eksempler på virkninger som har betydning for ekstern effektivitet er samfunns-økonomiske kostnader knyttet til imperfekt konkurranse i markedet, etc. Vår modell tilsier at den enkleste måten å oppnå dette på er å internalisere de eksterne virkningene investerings-beslut-ningen har for andre parter. For Statnetts del vil det si at man opprettholder en integrert løsning av systemoperatør og netteier. Vår modell ser imidler-tid ikke på interne problemer knyttet til organisering aven større integrert enhet med hensyn til informasjonsasymmetri etc., eller på problemstillinger knyttet til regulering av en integrert enhet i forhold til regulering av en delt løsning. Ved hjelp av vår modell forsøker vi også å gå et steg lenger ved å se på om det er mulig å ta hensyn til de eksterne virkningene i investerings-beslutningen ved hjelp av kontrakter mellom en uavhengig systemoperatør og netteier. I diskusjonen knyttet til dette spørsmålet er det viktig å skille mellom investeringer til egen nytte og investeringer med kooperative ele-ment (øker nytten for den andre aktøren enn investoren). Når det gjelder investeringer kun til egen nytte, kan det i modellen vises at man ved hjelp av forhåndskontrakter mellom netteier og systemoperatør også kan oppnå sam-funnsøkonomisk optimale investeringer selv om man deler opp netteierskap og systemoperatør virksomhet. For investeringer av ren kooperativ karak-ter vil det derimot ikke være mulig å oppnå samfunnsøkonomiske optimale investeringer med mindre den investerende part gis hele makten i kontrak-tsforhandlingene. I de fleste slike tilfeller vil nettinvesteringene både ha el-ementer av egen nytte for netteier og være av kooperative karakter ved å øke nytten for systemoperatør. En investering som foretas av netteier vil ofte både påvirke netteiers vedlikeholdskostnader og systemoperatørens kost-nader knyttet til flaskehalshåndtering, nettap, etc. I de fleste tilfeller vil det være vanskelig å oppnå samfunnsøkonomiske optimale investeringer . Hvilke implikasjoner har dette for myndighetenes reguleringer av to slike uavhengige monopolvirksomheter? For det første er det viktig at regu-leringene virker som et ris bak speilet, dvs. at reguleringene medvirker til klar ansvarsfoldeling mellom enhetene når det gjelder systemansvar og sys-temsikkerhet og -pålitlighet, og dette i tillegg sikres ved tilstrekkelig straf-femekanismer i tilfeller partene ikke klarer sine oppgaver. For det andre tilsier modellen at ved investeringer som også har kooperative elementer, vil ansvars-fordelingen påvirke forhandlingsmakten, og dermed også de mu-ligheter man har gjennom avtaler å oppnå investeringer som er mer i tråd med hva som er samfunnsøkonomisk optimalt. Uansett type investeringer, bør reguleringsmyndighetene unngå detaljregulering av investeringene, og disse bør overlates til forhandlingene mellom netteier og systemoperatør. Inntek-tsrammeregimer for to separate enheter basert på dagens reguleringsregime vil medføre fare for feilaktige insitamenter til investeringer som har koop-erative elementer i seg. Netteier vil ikke ta hensyn til de implikasjonene investeringen han gjør har for systemoperatøren. Det vil derfor være behov for videreutvikling av dagens reguleringsregime for å håndtere en delt løsning.