Bonusprogram og konkurransen i det norske luftfartsmarkedet

I det norske luftfartsmarkedet har vi to hovedaktører, SAS og Braathens. Begge disse selskapene har innført bonussystem, henholdsvis SAS' EuroBonus og Braathens' Wings. Hovedgrunnen til at akkurat bonussystemene er interessant å se nærmere på, er at det europeiske luftfartsmarkedet i perioden 1987-1994 gikk gjennom en dereguleringsprosess. Ved en overgang fra et regulert luftfartsmarked til konkurranse, er det spesielt viktig å være oppmerksom på etableringshindringer som kan påvirke konkurransesituasjonen i dette markedet. Hovedformålet har vært ved anvendelse av teoretiske modeller om markeder med innelåsing å se om slike bonussystem kan være konkurransehindrende. Innelåsing betyr kort at konsumenten har kostnader forbundet med å skifte tilbyder, noe han ikke har ved å foreta et gjenkjøp hos samme tilbyder. Dette gir selskapene grunnlag til å sette priser som er vesentlig høyere enn marginalkostnadene. Flyselskapers bonusprogrammer er et eksempel på en innelåsingsmekanisme. Slike belønningssystemer blir innført for at de reisende skal få økt lojalitet til flyselskapet. Jeg konkluderer oppgaven med at SAS og Braathens bonussystemer er skadelig for konkurransen i det norske luftfartsmarkedet, spesielt i kombinasjon med storkundeavtaler. Denne konklusjonen dras på bakgrunn av blant annet følgende: For det første ser det ut til at flyselskapene kompenserer med bonuspoeng der de har et konkurransemessig dårligere utgangspunkt enn konkurrentene. For det andre har SAS og Braathens integrering av sine bonussystem i større allianser skapt nettverkseksternaliteter. For det tredje virker det som bonussytemene til SAS og Braathens, i kombinasjon med storkundeavtalene, var en av hovedårsakene til Color Airs konkurs.