Bistand og insentivproblemer Med forkus på IMF og Verdensbanken
Type/nr
R79/00
Skrevet av
Tone M. Sønstabø
Det Internasjonale Valutafondet og Verdensbanken står bak såkalte strukturtilpasningsprogrammer i mange fattige land. Erfaringen med disse programmene er ikke alle like gode; spesielt viser det seg at de kravene som stilles til de nasjonale myndighetene (kondisjonalitet), gjennomføres i relativt liten grad. Resultatet er at strukturtilpasningsprogrammene har en tendens til å svikte i implementeringsfasen. Hovedformålet med denne rapporten er å forklare denne manglende implementeringen. Problemstillingen er todelt: For det første, er kondisjonalitetskontrakten en optimal insentivkontrakt, på den måten at myndighetene faktisk motiveres til å gjennomføre den? Konklusjonen er at den tar hensyn til sentrale aspekter i en optimal insentivkontrakt, men uten at den nødvendigvis er optimal. For det andre, i situasjoner hvor klare kontraktsbrudd kan konstateres, hvorfor er de multilaterale institusjonene så nølende når det gjelder å ta i bruk disiplinerende sanksjoner? Svaret her ligger i en fundamental tidsinkonsistens: Etter at et kontraktsbrudd er konstatert, er det ikke i de multilaterale institusjonenes interesse å gjennomføre sanksjoner.
Språk
Skrevet på norsk