Påvirkes gifte kvinners yrkesdeltakelse av ektefellens inntekt?

Utgangspunktet i denne rapporten er å foreta en undersøkelse av hvordan ektefeller tilpasser seg i sin yrkesdeltakelse som svar på at hovedforsørgeren i parforholdet opplever en reduksjon i arbeidsinntekten. Ettersom det fremdeles er slik at kvinner gjennomsnittlig har lavere lønn enn menn, vil det i de fleste tilfeller være mannen i forholdet som innehar rollen som hovedforsørger. Derfor har jeg valgt å fokusere på gifte kvinners tilpasning gitt en nedgang i ektemannens arbeidsinntekt. Innenfor et standard nytteteoretisk rammeverk, hvor ektefellenes motiv er å maksimere husholdningens nytte, vises det at det er grunnlag for å hevde at konen vil øke sin yrkesdeltakelse ("added worker"-effekten). Også ved å bruke en ikke-kooperativ tilnærming vises det samme, under visse forutsetninger. I den empiriske undersøkelsen blir en multinomisk logit-modell benyttet. Mannens inntekt blir gjennomgående funnet til ikke å ha en signifikant marginaleffekt på konens yrkesdeltakelse. Av de 19 kontrollvariablene som ble brukt, var det kvinnens inntekt (egeninntekt), arbeidsmarkedstilknytning, utdanningsnivå, nyfødt og antall barn under 11 år som ble funnet til å være mest signifikante. De tre førstnevnte har en positiv effekt på kvinnens yrkesdeltakelse, mens det motsatte gjelder for de siste. En forklaring på hovedresultatet kan være at mange ektefeller har en rekke egenskaper felles ("assortative mating"), noe jeg fant empirisk bevis for i krysstabeller. Dette fører til at de tilpasser seg likt i arbeidsmarkedet, noe jeg også finner indikasjoner på. En annen årsak kan være at mange ektefeller er komplementære i fritiden. Det norske trygdesystemet gjør at svingningene i en husholdningsøkonomi ikke blir så store i perioder hvor mannen går inn i eller ut av en tilstand som arbeidsledig eller ufør. Det kan også tenkes at norske hustruer er blitt mer lik ektemennene, ved at de tenker mer på sin egen yrkeskarriére, og mer langsiktig enn de gjorde før.