Måling og prioriteringer i konkurransepolitikken

Samfunnet er selvsagt opptatt av at konkurransemyndighetene foretar de riktige valgene, og derigjennom bidrar til en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Sett i et slikt perspektiv er det fornuftig at en måler effekten av konkurransemyndighetenes innsats, for derved å avdekke både om de gjør riktige beslutninger og om de foretar de riktige prioriteringene.

En rekke land har i løpet av de siste årene iverksatt målinger av effekter av konkurranse-myndighetenes arbeid. I England er for eksempel konkurransemyndighetene pålagt hvert år å måle effekten for forbrukerne av deres arbeid. I Norge har vi ikke hatt det samme, men de overordnede konkurransemyndighetene (Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) har stilt målsettinger for Konkurransetilsynets arbeid gjennom det årlige Tildelingsbrevet. Det har for eksempel vært stilt krav om et visst antall forbudsvedtak hvert år, det vil si enten inngrep mot konkurransebegrensende samarbeid eller misbruk av dominans. I denne artikkelen vil vi drøfte utfordringene forbundet med å måle virkningene av konkurransepolitikken, og herunder stille spørsmålet om hvordan ulike typer målinger av virkninger av ulike typer inngrep kan påvirke konkurransemyndighetenes incentiver. Vi starter ut med tilfellet med fusjoner og oppkjøp (heretter kalt kun fusjoner), og drøfter deretter andre typer konkurransesaker i lys av de virkningene vi avdekket angående fusjoner.